Info

Kjønn

Ny hvalp

Fòring

Hundens Språk

Kennel Waterloo har drevet oppdrett av hund siden 1983, fra store Newfoundlandshunder til små Cavalier King Charles Spaniel. En del erfaring har vi da dratt med oss, gjennom omgang med hunder og feil vi har gjort. Det kan alltids gjøres bedre heter det jo, og det gjelder også innen hundeverdenen.

Som oftest er det tisper folk vil ha. Og et spørsmål som da er naturlig å stille er: Hvorfor, akkurat tispe?? Svaret som da kommer er gjengs for alle, " De er lettere å ha med å gjøre". Er de det?

Tispene har løpetid 1-3 ganger i året hvor hun må passes på for å unngå uønsket drektighet. En del tisper er da klengete eller gretne som skyldes hormonsvingninger. Dette slipper du med hannhunder som oftest er mest stabile i psyken og har generelt høyere terskel enn ei tispe. En myte som er skapt er at hannhunder stikker av, men dette kommer i stor grad an på oppdragelsen når det gjelder Retrievere. En hannhund som har fått beskjed om å holde seg hjemme stikker ikke noe mer av enn ei tispe. Når det gjelder slåssing er ikke dette heller noe som er spesielt for hannhunder, en slåsskamp mellom to hannhunder er mer real enn slåsskamp mellom to tisper.

Så sant det ikke er planer om å ha valpekull, anbefales det absolutt hannhund. Dette er ikke generelt, men gjelder RETRIEVERRASENE! Når det snakkes om Tjenestehunder er nok tispe å anbefale for en nybegynner.

Når så valpen kommer i hus er det meste tilrettelagt for nyanskaffelsen. Det er da viktig å la valpen få venne seg til sine omgivelser i eget tempo. Valpen skal venne seg til nye: lyder, stemmer, nytt miljø og nye mennesker. Noen er fort ferdig, mens andre trenger litt mer tid. La også valpen få lov til å være valp, ikke forvent å stille i lydighetskonkurranser med en gang. En viktig regel som bør gjelde alle:

  DET HUNDEN IKKE FÅR LOV TIL SOM VOKSEN, SKAL DEN HELLER IKKE FÅ LOV TIL SOM VALP!

Et godt eksempel er valpen som hoppet opp og lukket opp dører. " Nei så nusselig at den klarer det", var kommentaren. Når hunden så i voksen alder åpnet dører og løp avgårde, var det ikke fullt så "nusselig".

Når det gjelder å straffe ulovlige handlinger må dette gjøres konsekvent hver gang handlingen utføres, og med en gang. Gjøres det 5 min etterpå, kan du få en hund som blir frustrert og til slutt ikke vet hvordan den skal forholde seg . Mange sier at du ikke må ta hunden hardt, men det er forskjell på å slå hunden og irettesette den. Selvfølgelig skal ikke hunden slås, men et realt klyp i øret er tillatt.  Det er bare viktig å vite at:

HUNDEN SKAL VITE AT HANDLINGEN ER ULOVLIG, FØR DEN SKAL STRAFFES FOR Å HANDLE FEIL!

Sett konsekvente grenser fra første dag, og sjansen for å få en harmonisk og avblansert hund er meget stor.

Når det gjelder fòring, er det kun ett godt råd å gi: Ikke la valpen vokse opp FEIT. Dette kan gi skjelettskader og HD hvis valpen under store deler av oppveksten er overvektig. Spesielt viktig er det i alderen 4-8 mnd, da brusken i skjelettet omdannes til bein.

Vi er også av den oppfatning at store hunderaser ikke skal ha for kraftig fòr i oppveksten. De vil ofte da vokse meget fort i kroppen, og skjelettet henger da ikke alltid med på veksten og valpen kan få mer vekstsmerter og være mer utsatt for skjelettskader.

Noe som er veldig viktig å vite er at hunden ikke snakker det samme språket som oss mennesker. Hunden har ikke verbalt språk, men et utrolig kroppsspråk som er veldig interessant hvis en prøver å forstå det. Hunden er et flokkdyr. En hund som ikke kan fungere i flokk, er dømt til et liv i ensomhet, sett fra naturens side. Vi mennesker tillegger hunden en del egenskaper vi ikke er klar over selv. La dem få lære sitt eget språk også.F.eks dette med å omgås andre hunder. Vi mennesker er så livredde for at hundene skal begynne å slåss når de møtes, så vi tillegger hundene en unaturlig måte å snakke med sine artsfrender på. Skal hundene hilse, la dem gjøre dette UTEN bånd, da hilser de slik de selv ønsker, uten å bli dratt i båndet.

Kan ikke hundene hilse uten bånd, skal de ikke hilse.

Hundene bruker noe som kalles " dempende signaler" , dette kan f.eks være: vike blikket, snuse i bakken, snu baken/ siden til deg, slikke seg rundt munnen eller gjespe. I enkelte situasjoner kan du observere disse signalene. Og er du litt bevisst på at hunden bruker dem, får du se et utrolig språk. Disse signalene brukes i komunikasjon med andre individer for å fortelle dem at:" jeg er ikke ute etter å lage bråk" . For å sette deg mer inn i hva hunden egentlig mener med det den gjør, vil jeg anbefale å kjøpe boka til Turid Rugaas:

PÅ TALEFOT MED HUNDEN! 

Hundene bruker også mange lyder når de kommuniserer, og en lyd som er veldig misforstått er Knurring. Knurring er for de fleste ensbetydende med aggresivitet. Dette er ikke riktig. Det som er viktig å lære seg, er en del ulike nyanser av knurring. Når en hund knurrer til en annen hund, forteller den samtidig med kroppsholdningen hva knurringen betyr.

En hund som går med hevet hale og på stive bein, ørene båret høyt og samtidig knurrer dypt, forteller den andre hunden at her vil jeg bestemme. Hva som da videre skjer kommer helt an på hvordan den andre hunden tolker disse signalene. Hvis den andre hunden svarer på samme måte kan det ende med slåsskamp som oftest er avgjort på få sekunder.

Får hundene lov å gå løse er det lettere for dem å tolke signalene riktig.

En hund som går med halen lavt i møte med en annen hund, og nærmest kryper sammen mens den knurrer, forteller at den er usikker på den andre hunden og bare ønsker å være fredelig.

Knurring som skal fortelle andre hunder at jeg vil være i fred eller dette liker jeg ikke, er mildere, blir den ikke respektert da går den over til sterkere virkemidler som å bjeffe  og glefse etter den hunden som måtte være innpåsliten. Det samme mønsteret sees i forhold til andre individer. Det er derfor viktig å la hunden få være i fred når den ber om det. Det er ikke riktig å gå inn å korrigere denne type knurring. Det kan da føre til hunder som biter uten å varsle først.

Lær hundens språk og behandle den med respekt. Hunden skal ikke være nødt til å finne seg i alt.